lørdag 21. juni 2014

Ny start ...

Jeg har ikke oppdatert bloggen min på lenge. Nå gjør jeg et forsøk på en ny start, men på en annen plattform, og nye innlegg kan en finne på www.statsokonomen.no. Jeg kommer til å la denne bloggen bli stående siden det er eksempler på at det linkes til noen av innleggene.

tirsdag 31. juli 2012

Lærer økonomer av sine feil?

Finanskriser ser ut til å komme og gå uten at det får konsekvenser for hvordan økonomer tenker om faget sitt.

Økonomer er ute av stand til å varsle finanskriser, valutakurser, boligpriser og flere andre fenomener mange er opptatt av. Det bekymrer oss i svært liten grad. Mens det nok finnes stemmer som mener den siste tidas kriser burde få faget til å gå i seg selv, er vi økonomer flest såre fornøyd med situasjonen. Det virker provoserende på mange, for det ser ut som om økonomer nekter å lære av sine feil.

En grunn til at krisene ikke gjør et stort inntrykk på profesjonen er at finanskriser og boligpriser er små og marginale forskningsfelt. Selv om mediainteressen sikrer et stort publikum til dem som er villig til å varsle djervt om kommende bobler, krakk og kriser, skal en lete lenge etter relevant forskning i fagtidsskriftene.

Fortidas kriser er et lite men legitimt forskningsfelt, men heller ikke spesialistene ser det som spesielt bekymringsfullt at krisene ikke lar seg varsle. Tvert i mot blir det nærmest sett på som en seier for faget, for vi mener det ligger i finanskrisers natur at de kommer overraskende.

Det finnes alltid "eksperter" som spår snarlig undergang, men dersom noen på en overbevisende måte kunne varsle en finanskrise et halvt år fram i tid ville det utløse umiddelbar panikk. Investorer ville febrilsk forsøke å dumpe verdipapirer som snart vil miste sin verdi. Ingen vil ønske å kjøpe verdipapirer som snart skal miste sin verdi, og derfor vil krisa bli utløst umiddelbart. En sentrale prediksjon fra økonomisk forskning om finanskriser er derfor at eventuelle kriser vil komme overraskende, de vil ikke kunne varsles på en overbevisende måte.

Vi ville vært mer bekymra dersom det heller ikke var mulig å predikere utfall i enkle situasjoner hvor det er lett å identifisere aktørene og deres interesser. Heldigvis har vi betydelig suksess i mange slike situasjoner: Bompenger gjør at veiene blir mindre brukt, når myndighetene sikrer ledighetstrygd er de ledige villige til å lete lenger etter gode jobber, og dokumentavgiften reduserer likviditeten i boligmarkedet. Dette er enkle men robuste prediksjoner tett knytta til forutsetninger vi gjør om motivasjon og rasjonalitet.

Men vår suksess med standardmodellen, hvor individer er fullt rasjonelle og bare opptatt av snever egeninteresse, er ikke universell. De av oss som jobber med kontrollerte eksperimenter, hvor vi ser på atferd i situasjoner hvor vi kontrollerer finansielle insentiver, har etterhvert slått fast et stort antall avvik fra standardmodellen. Nå vet vi for eksempel at folk er villig til å dele ressurser selv med helt anonyme og fremmede andre, og de er opptatt av at det skjer på en rettferdig måte som respekterer relativ innsats. Dette er ny kunnskap om individuell motivasjon som bryter med den tidligere standardmodellen.

Og mens vi ser på vår manglende evne til å varsle finanskriser som et problem i public relations heller enn med økonomifaget, så blir den nye kunnskapen om individuell motivasjon tatt imot med et annet alvor. De velrenommerte tidsskriftene rydder plass for artikler som dokumenterer at det som har vært det teoretiske grunnlaget for samfunnsøkonomi i over hundre år: Idéen om den autonome egoistiske aktøren bryter sammen i situasjoner så enkle at alle er enige om at den burde holde. I stedet får vi en mer psykologisk realistisk modell for menneskelig atferd.

Denne utviklinga vil nok ikke hjelpe oss å varsle finanskriser. Men tida vil vise om denne utviklinga kanskje kan hjelpe oss å forstå mekanismene i hvordan de utfolder seg. Nå har kanskje noen av oss en intuisjon om at det ikke er standardmodellens antakelse om bankers og investorers egoistiske motivasjon som er problemet. Men kanskje har finansmarkedene blitt så kompliserte at antakelsene om full rasjonalitet ikke lenger er rimelig.

Men det finnes andre forskningsfelt hvor en har begynt å høste frukt av den nye innsikten om individuell motivasjon. Nye arbeider i offentlig og politisk økonomi har begynt å ta hensyn til den rikere motivasjonen som er avdekket i kontrollerte eksperimenter. Flere mener for eksempel at forskjellene på de europeiske og den amerikanske velferdsstatsidealene kan forståes dersom velgerne er opptatt av rettferdighet.

Derfor er det ikke riktig å si at økonomifaget nekter å lære av avslørte feil. Som svar på våre feilslåtte prediksjoner i enkle eksperimenter er vår grunnleggende forståelse av individuell atferd i endring.

Men effektiv varsling av krakk og kriser får vi nok ikke.


(Publisert i Bergens Tidende, 30/7/2012.)

søndag 29. august 2010

Kuratering av datasett.

Steve Easterbrook har skrevet en lang og interessant blogpost om et initiativ til et massivt nytt arkiv for historiske temperaturdata. Før en har tenkt seg ordentlig om virker det som noe som burde være en overkommelig jobb. Alle observasjoner har en temperatur, geografiske koordinater og et tidspunkt?

Men http://www.surfacetemperatures.org/ satser mer fundamentalt enn som så. De har ambisjon om å arkivere data på flere forskjellige nivåer:
  1. instrumentlesinger, kanskje i form av scan av håndskrevne papir-logger
  2. Data slik de ble skrevet inn i lokalt format
  3. Data konvertert til et felles format
  4. Data konsolidert i "databank".
  5. Kvalitetskontrollert avleda produkt, korrigert for skjevheter ved målestasjonene.
  6. Homogenisert ferdig produkt, interpolert, i et felles koordinatsystem osv..
Og de ønsker å dokumentere hvordan høyere-nivå former av data avhenger av lavere-nivå former.

Dette er selvsagt et enormt arbeid, men også en utfordring fordi svært lite er gjort fra før på nivåer lavere enn 3. Men oversikt over de lavere nivåene er viktige ikke bare for å sikre kvaliteten gjennom hele kjeden, men også fordi det siste årets liksom-avsløringer har vist at dersom en ikke kan gjøre rede for hele kjeden fra rådata til de strømlinjeformede normaliserte databasene, så vil skamløse antivitenskaplige "skeptikere" bruke det til å så tvil om hele feltet.

I samfunnsøkonomi finnes det ikke noe som likner. I den grad forskere tar del i konstruksjon av referansedatakilder er det ofte i produksjon av noe som korresponderer til nivå 4 i klassifiseringa over, og det er stort sett veldig begrensa informasjon (gjerne bare beskrivelse av generelle prinsipper) å finne om hvordan resultatet bygger på de lavere nivåene. (Verdensbank databasene jeg linker til i en annen blogpost her kan kanskje sies å ha nivå 5, men det er ofte dypt mystisk hvordan de bygger på lavere nivåer.)

At denne systematiske tilnærmingen til kuraterte datasett er så lite fremtredende blant samfunnsøkonomer er antakelig et produkt av manglende politisk press og akademi-internt preferanse for smartness heller enn byråkratisk arbeid. Men datakvalitet kan ha politiske konsekvenser, som når Hellas systematisk og i mange år tilslørte underskuddene på statsbudsjettet. Dersom politiske beslutninger skal tas på bakgrunn av økonomiske argumenter burde både data og teori/metode holde høy kvalitet og være etterprøvbare.

Tradisjonelt har det vel i samfunnsøkonomi vært teori og metode som har fått mest oppmerksomhet i etterprøvbarheten, selv om mange virkelige store spørsmål,  som feks. om de siste 30 års globalisering har skapt mer eller mindre ulikhet i verden, per i dag vanskelig kan besvares fordi data har lav kvalitet -- og det som finnes ofte voktes over som om det var forretningshemmeligheter.

lørdag 21. august 2010

Marc Hauser tatt for fusk?

Marc Hauser, en av de mest prominente forskerne på hvordan moral kanskje er et naturlig instinkt hos mennesker og aper, og forfatter av Moral Minds: The nature of right and wrong, ser ut til å være tatt i forskningsfusk. Men det er ikke klokkeklart nøyaktig hva Hauser har gjort, i følge Harvard (som har etterforsket i tre år!) dreier det seg om:
data acquisition, data analysis, data retention, and the reporting of research methodologies and results.
Det kan vel beskrive alt fra en kombinasjon av optimisme og slurv til bevisst manipulasjon. Når Harvard har bedt tidsskrifter trekke artikler virker det alvorlig. Dette kommer til å bringe mistanke om slurv og dårlige rutiner over hele feltet.

torsdag 5. august 2010

Databaser fra verdensbanken fritt tilgjengelig!

Kanskje jeg lever i en boble - jeg var i alle fall ikke klar over at Verdensbanken har bestemt seg for å åpne de store databasene sine for gratis nedlasting. Men nå kan en fritt laste ned feks World Development Indicators og Global Development Finance som store datasett, uten å gå gjennom håpløse web-grensesnitt.

Ekteskapsmarkeder, sosialhjelp og alenemødre - totalmodellen ...

Radarparet Mike Keane og Ken Wolpin har ny artikkel ute om utdanning og karrierevalg over livssyklen, "The Role of Labor and Marriage Markets, Preference Heterogeneity, and the Welfare System in the Life Cycle Decisions of Black, Hispanic, and White women". Mye på en gang. Bakgrunner er den store bekymringen, særlig fra høyresida i USA, for at unge svarte kvinner ender opp som ugifte stønadsavhengige tenåringsmødre fordi sosialhjelpsystemet oppfordrer til det eller pga fattigdoms-kulturer som gjør dem passive.

De estimerer en modell hvor kvinner to ganger i året gjør beslutninger om å gå på skole, oppsøke sosialkontoret, arbeide, giftemål eller skilsmisse, og å få barn. Og kvinnene ser tvers gjennom alle dynamiske insentiver i hvordan arbeidsmarkedet interagerer med trygde- og sosialhjelpsregler, ekteskaps-markedet og behovet for barnepass; neddiskonterer fremtidig nytte og løser det dynamiske programmerings-problemet.

Preferanser og teknologi blir estimert på data fra National Longitudinal Study of Youth. Som mange av de tidligere arbeidene til Keane og Wolpin er dette en av de mest kompliserte økonomiske modellene som noensinne er estimert. Og antakelig er denne kompleksiteten nødvendig for å kunne svare på spørsmålene de er opptatt av: I hvor stor grad er det forskjeller i preferanser gjennom "fattigdomskulturer" som gjør at det er så mange svarte enslige mødre på sosialkontoret? Hvor stor betydning har det så mange unge svarte menn er uegna som ektefeller, ofte fordi de sitter i fengsel?

Med modellen sin kan de svare på spørsmålet om hva som ville skjedd om unge svarte kvinner sto overfor de samme mulighetene i ekteskapsmarkedet som unge hvite kvinner. Da ville unge svarte kvinner også giftet seg, omtrent like mye som unge hvite kvinner, og de ville gå (litt) mindre på sosialkontoret, men fremdeles mer enn unge hvite kvinner, fallet ville være fra 28% til 21%, sammenlikna med 7% hos majoriteten.

Et annet spørsmål er hvor mye sosialhjelpsystemet betyr. Med modellen sin kan Keane og Wolpin simulere hva som skjer om hele dette systemet ble fjerna. Dette ville redusert dropout fra high school og ført til mer lønnsarbeid, men ikke dramatisk. Det ville også ha nesten ingen effekt på andelen tenåringsmødre, alenemødre eller giftemål.

Så hverken et integrert ekteskapsmarked eller en fjerning av sosialhjelpsystemet ville hatt noen radikal virkning. Men det er heller ikke forskjellige preferanser/fattigdomskulturer som ligger bak, den estimerte heterogenitet i preferanser har absolutt minimal betydning for utfallene i modellen. Det er mye viktigere at svarte kvinner jevnt over tjener mye dårligere enn hvite. Og dette er ikke, sier Keane og Wolpin, fordi de dropper ut av high school (som er en beslutning de modellerer). Nei, det er noe som er bestemt allerede fra kvinnene begynner å ta valg i deres modell (som 14-åringer). Det er to tolkninger av hva dette er. Den ene er at de starter med mindre "skills", kanskje pga dårlige skoler eller manglende barnehager. Men dette lar seg ikke skjelne fra ren diskriminering i arbeidsmarkedet.

Det er ikke lett å se hvordan en kan opprettholde en så massiv diskriminering i et så dynamisk arbeidsmarked som det amerikanske. Så Keane og Wolpin ender opp med å etterlyse mer forskning om hva det er som bestemmer forskjeller i utgangspunktet, hva ligger bak humankapitalforskjellene hos barn? Er det barnehager, skoler eller noe som skjer i familiene? Litt kjedelig at de er nødt til å la forklaringen ligge i en svart boks hvor vi i liten grad kan bruke det økonomiske verktøyet vårt. -- Nå er det ikke mangel på økonomer som forsker på pre-marked humankapital, men det er et felt hvor det er vanskelig å lage økonomiske modeller av mekanismene.

onsdag 4. august 2010

Jonas Bendiksen: Om å bo og arbeide i slum

Jonas Bendiksen, norsk fotojournalist, har hatt internasjonal kjempesuksess og er nå valgt som president i det kronisk kriserammede kollektivet Magnum.

Boka hans Place we live handler om livet i slummen i 4 megabyer: Caracas, Mumbai, Nairobi og Jakarta. I dette klippet snakker han om hverdagen for de mange som bor i Dharavi, Mumbai:


mandag 26. juli 2010

visvas: nødvendige kriser

Knut Olav Åmås skriver et hyllningsskrift i Aftenposten til bullshitteren Richard Florida (geograf ?). Det gjør han av og til med ujevne mellomrom (feks i 2005 og 2008). Florida er overbevist om at det er en ny, bohem-aktig, kreativ, tolerant og urban klasse som er veien framover til vekst og velstand. Nå ser det ikke ut som om Florida har mye nytt å komme med nå heller: Folk burde bo tett i store byer, kunnskap og ideer blir viktigere osv...

Jeg er ikke så begeistret for Floridas ekstremt overfladiske popstjernestil eller hans glorifisering av den kreative eliten (Åmås inrømmer også at Florida her en hang til "tidvis anmassende peptalk"). Forskningen som ligger bak er også av og til suspekt, Ed Glaeser har feks konkludert med at
... there is no evidence to suggest that there is anything to this diversity or Bohemianism, once you control for human capital (Glaeser 2002, s 5).
Noe av attraksjonen ved Florida er vel heller, som en banebrytende rapport fra Østlandsforskning så djervt sier det,
Florida har en konseptuell og ikke minst enkelt forståelig teoretisk tilnærming (ØF-notat 02/2009).
Florida er ideologen som ofte trekkes fram for å rettferdiggjøre at småkommuner over det ganske land synker penger inn i elitistiske kulturbudsjetter i overbevisning om "den kreative klassens" betydning - Steinkjer må bli like hip som New York og Austin. Dersom Åmås har rett og Florida er sterk nok på "store byer" aspektet nå, kanskje norske småkommuner kan bli fornærma nok til å slutte å synke penger ned i Florida-analyser?

Florida har fått sin egen tenketank og det som må være en av Canadas høyeste offentlige lønninger ved universitetet i Torontos handelshøyskole. Bullshitfaktoren og forherligelsen av "fleksibilitet" og den hippe kulturelle overklasse oppleves av noen som så provoserende at det i Toronto finnes en egen aktivistgruppe for å få fyren ut av byen.

Politikkanalyse med utrolig overbevisning

Charles Manski (North Western University), en av mine største helter, har et nytt NBER arbeidsnotat ute om Policy Analysis With Incredible Certitude. Manski skjelner mellom analytiske praksiser som er ulogiske (illogical) og dem som er utrolige (incredible). De utrolige praksisene forsøker å konkludere fra forutsetninger og data til konklusjoner om konsekvenser av politikk på overdrevent selvsikkert vis. Manskis posisjon, utarbeida gjennom mange bøker og artikler, er at "the credibility of inference decreases with the strength of the assumptions maintained", og at vi i mange tilfeller burde nøye oss med å påpeke skiller mellom hva som er mulig under rimelige forutsetninger og hva som er umulig (også i boka Social Choice with Partial Knowledge of Treatment Response).

Jeg har stor sympati for dette synet i prinsippet, jeg kan nesten ikke se at en kan være prinsipiell motstander. Der ser ut til å åpne for en mer ydmyk og mindre skråsikker rolle for samfunnsforskeren. Men jeg er redd for at en som følger Manskis råd ikke nødvendigvis vil framstå som en mer ydmyk offentlig person. Manskis forslag er en god visjon men ikke nødvendigvis en klok strategi for enkeltforskere.